Enkel løsning
Små gleder
Og da, midt blant tuting og mennesker som hadde fylt tenkeboksen med alt annet enn trafikkregler denne ettermiddagen, kommer det et fotgjengerfelt hvor en tålmodig, eldre herremann stod smilende og ventet på tur. Det faktum at mannen ikke en gang skulle måtte vente et eneste sekund, så ikke ut til å bry ham nevneverdig. Da jeg senket farten og slapp ham forbi, kikket han rett inn i bilen min med et stort smil, vinket entusiastisk og småsprang over - liksom for ikke å være til mer bry enn nødvendig.
Det skal ikke så mye til for å bringe fram smilet til vilt fremmede, og denne mannen bidro til at jeg gikk og småsmilet lenge etter at episoden hadde blitt historie.
Kattepine
Den mest sannsynlige, slik jeg ser det, er at katten ombestemmer seg når den har kommet halvveis. At den begynner å gå, men snur rett etter at jeg har spyttet. Er det da meningen at jeg skal spytte igjen? Eller er det da fornuften skal rive tak i meg og fortelle meg at jeg egentlig gir en god blanke i hva katten gjør, og at jeg bare kan spare meg anstrengelsen?
Singing in the dark
Jeg kan synge akkurat så høyt jeg vil, og med den innlevelsen jeg vil, når jeg vil. Helt fra klokka er tre om dagen står jeg fritt til å leve meg inn i radioens smekre lydbølger, uten at noen har sjans til å se meg forbi de blendende xenonlysene på bilen vår.
Med et beskrivende formål tillater jeg meg å sitere teksten som jeg/Radio Norge formidlet tidligere i dag: FREEEEEDOOOOOOOM!
Hovedsikring trenger avlastning
I forsøkene på bloggskriveerstatning, som i varierende grad kan kalles vellykkede, florerer stikkordene som uoversiktlige søyler på et pinnsvins rygg. Små, gule lapper har blitt midlertidige erstattere for lengre utgreeinger, og den mobile delen av telefonen har opplevd en haglskur med uselvstendige setninger i skjønn disharmoni. Det har som oftest endt med forsvunne lapper og hastige, uforståelige notater på telefonen.
Jeg husker som bare juling - det er bare det at jeg glemmer hva det var jeg skulle huske. Og da er vi på en måte like langt. Jeg vil ikke at andre skal gå glipp av komiske opplevelser som de dessverre ikke fikk oppleve, og jeg vil helst at alle skal få høre den artige samtalen som jeg overhørte når de ikke var der. Men mest av alt: Jeg vil ikke bli offer for mitt eget uomtvistelige behov for å huske de små bitene som utgjør hverdagen. Jeg klarer ikke helt å se på at hovedsikringa i toppen av kroppen kortslutter fullstendig når jeg altfor iherdig jobber med å huske ordrett hva som ble sagt for sju dager siden.
Med andre ord: Jeg bare begynner å blogge litt igjen, jeg!
Plantevenn
Jeg glemte å lese, og ga en aldri så liten slunk til alle sammen. Etterpå oppdaget jeg at en liten slunk skulle blandes ut med en liter vann for å gi riktig forhold, og det var sånn cirka akkurat for sent. Nødhjelp i form av gjennomskylling i vasken reddet dog de aller fleste, men de stakkars fredsliljene måtte med hengende hode si takk, farvel og hei til de nye før de tok en fredfull kveld i søppelbøtta.
Utfordringer man ikke hadde i gamle dager
Og dette skjedde selvsagt meg tidligere i uken. Og jeg som blir utrolig glad når folk jeg kjenner ser meg hvis vi kommer kjørende i bil mot hverandre, slik at vi kan vinke og smile til hverandre uten at vi egentlig får gjort så mye annet enn akkurat dét, synes jo selvsagt det er kjedelig å kjøre fra tanter i rulletrapp.
Men jeg var altså på vei ned, og tante opp. I løpet av et sekund ble det derfor til at jeg ropte. Jeg stod alene i trappa og ropte glad og forventningsfull: TAANTE!! ----- TAAANTE?!?!
Herfra kunne jeg ikke annet enn å konstatere at hun verken hørte eller så meg, og med ett stod jeg der og visste ikke helt hvor jeg skulle se. I neste øyeblikk fikk jeg likevel øye på en kjenning av både meg og tante, og vinket og hilste. Hun hadde fulgt hele seansen og smilte, og jeg smilte tilbake og latet egentlig som ingenting, selv om jeg følte meg en aldri så liten smule rød.
Tenkende
Tanker er forunderlige greier, og jeg liker best å tenke over det jeg tenker. Da føler jeg at tankene blir satt i en sammenheng på en tankefull og rar måte.
Men det jeg tenkte over i dag, det var det i grunn ikke noen filosofisk drag over. Jeg stod nemlig og laget pizza, og fylte på med kjøtt, paprika, mais, rødløk over et tynt lag med tomatpuré. Og et tynt, tynt lag med ost. Jeg har aldri forstått greia med å lesse på med ost. Det døyver smaken av alt det andre, og skaper en ekkel konsistens og kvalmende ettersmak.
Det var bare det jeg tenkte å si i dag, og det var akkurat dette jeg tenkte.
Om å vende hjem
Jeg vil gjerne opplyse om at jeg ikke har knust en eneste ting i prosessen, og jeg har heller ikke bidratt til tap av eiendeler på andre måter. Noen vil kanskje si at dette er nærmest for en umulighet å regne, men det er altså sant. Men, altså. En kan bli litt ovenpå av ikke å ødelegge en eneste ting, iallefall når man er vant til at klønegenet slår til med relativt kjappe mellomrom til hverdags. Det kan være derfor jeg glemte å konsentrere meg da jeg var på vei opp de to trappeavsatsene til leiligheten vår en dag denne uka.
Med begge hendene rundt dagens post, plasserte nemlig foten min seg på et relativt ugunstig sted på trappa. Nemlig midt mellom de to faste holdepunktene - midt i det luftlige mellomrommet. Følgelig gikk jeg rett i bakken, og Hanne holdt på å gjøre det samme - dog av en annen grunn. Latter. Pur latter.
Men vi klarte å karre oss opp begge to - dog med vaklende gange og latterkrampe av dimensjoner.
Fram og tilbake er like langt
I endring
Det har gått en stund - jeg er fullt klar over det - og grunnen til at det ikke har blitt blogging på en stund er selvsagt delt inn i flere småbiter. For det første er jeg verdens dårligste ferie-blogger, og i tillegg har det gått rimelig i ett med både jobb, skole og sosiale gøyaliteter de siste månedene. Men den viktigste grunnen er som følger:
Jeg har lenge hatt planer om å flytte til en mer romslig bolig med blogspot-adresse, men jeg sliter med å spikre husnavnet til veggen. For når man først flytter, så kan ikke huset hete det samme som det forrige, selv om man har fått et forhold til det. Og finner man ikke bokstaver, spiker og stige, så kommer ikke navnet opp på veggen. Så enkelt er det.
Men det blir ikke lenge til jeg får det til - tror jeg.
Om å oppdatere
Dette året her har startet sprekt, synes jeg. Først tok jeg en tur til landet med det rare i, så kom jeg til regnbyen, så ble det påske, og nå er jeg jaggu tilbake til utgangspunktet. Bloggen har ikke akkurat vært førstepri, for å si det sånn, og det har kanskje vært greit med en aldri så liten pause.
Jeg vil bare si noe før jeg glemmer det: Norsk vann er det beste som finnes!
Puh. Takk ;)
Reisefeber
Gi meg et par uker, og vi vil snakke ekte reisefeber. Nå har vi opprettet den blå reisebloggen vår, og jeg har i samme slengen fått meg litt av en a-ha-opplevelse. Jeg laget nemlig Malaysiabloggen i Blogger, og fatter egentlig ikke hvorfor jeg har oppholdt meg her i spraybloggverden siden 2004. Skandaløst, vil jeg si, og jeg akter å bytte når det passer seg sånn.
Men først skal vi på tur, og vi vil gjerne at du skal være med på reisen! Sånn i overført betydning, altså. :)
PÅ TVERS AV JORDKLODEN
Det skal ikke være enkelt!
I går fikk jeg kjenne på kroppen at det ikke alltid skal være så enkelt.
Punkt én gikk som forventet. Jeg skjærte av en passe tykk skive av et ferskt brød, la den på vent mens jeg åpnet kjøleskapet og nynnet fornøyd på en egenlaget sang som handlet om brødskiver. Hva som skulle på skiva husker jeg ikke - men én ting er jeg hundre prosent sikker på, og det er at nevnte pålegg var stablet oppå en boks med créme fraiche. Det kunne ikke gå upåaktet hen.
I én og samme bevegelse dro jeg ut mitt utvalgte pålegg, som igjen dro med seg den nevnte boksen med créme fraiche. Sistnevnte var for øvrig åpnet, noe som nok kan forklare hvorfor innholdet overhodet ikke levde opp til tittelen sin. Tittelen "Innhold" er - slik som jeg har fått det forklart - noe som skal holde seg inne i emballasjen sin. Innholdet i denne boksen gjorde det stikk motsatte, og spredde klissete masse på alle tenkelige plasser. Favorittbuksa mi, tøflene, gulvet og kjøleskapet fikk alle sin dose, og jeg stod der som en påle for å unngå å klisse mer.
Det var ikke før Martin kikket opp på meg og sa:
- Karen? Jeg tror kanskje du skal legge den buksa der rett i vaskemaskinen...?
at jeg begynte å foreta meg noe, men da spurtet jeg til gjengjeld fort ned til kjelleren med min kjære bukse. Jeg skulle gjerne ha lagt ved et bilde av buksa mi, men jeg tror jeg skal spare mamma for det. Hun har mer enn én gang vært forkjemper for å få nevnte bukse makulert, noe jeg har avslått på det sterkeste hver eneste gang. Det er snakk om en gammel fotballbukse, og den har fortsatt mange år igjen å leve. Jeg skal bare få sydd på nytt glidelås, så er den god som ny!
Flekkene forsvant nemlig i første vask!
Gråt inte - det är bära på film!
Hah! Det hjelper ikke at det "bare" er film her i gården - de gangene jeg kommer på å sette på en film, så lever jeg meg fullstendig inn i den. Jeg hulker og griner for den minste ting - og allerede nå har jeg avslørt at det er jentefilmer som oftest finner veien inn til min spiller.
Min medbergensblogger, Ragnhild, oppfordret meg for et par dager siden til å bekjenne mine mest jentete filmfavoritter. Her kommer de i tilfeldig rekkefølge!
1. Sound of music - Jeg er så utrolig glad i denne filmen. Dette er én av de få filmene jeg har sett mange, mange ganger, og jeg blir aldri lei av historien og musikken. Jeg er svak for filmer som innebærer barn, barn som synger eller voksne som liker å være litt barn. Her får jeg altså alt i ett. Sånt liker jeg.
2. Livet er herlig - Denne filmen var det min kjære som introduserte meg for, og jeg ble helt bergtatt. Grining og latter i skjønn forening = kvalitetsstempel sett fra mitt filmøye.
3. Løvenes konge - Ahhh, denne trenger jeg strengt tatt ikke forklare! Makan til herlig og søt og trist og glad film må jeg lete lenge etter, og jeg husker at jeg så den tre ganger på én dag da jeg fikk den i reisegave fra mamma og pappa rett etter utgivelsen.
4. Danser med ulver - Denne kan jeg se om og om igjen. Det er noe spesielt med den, men jeg klarer egentlig ikke å forklare hva det er. Sannsynligvis har det å gjøre med tillitsforholdet mellom Kevin Costner, ulven og indianerstammen. Det blir bare sterkere og sterkere underveis, og sånt liker vi!
5. Forrest Gump - Forrest må være verdens herligste fyr. Jeg husker fortsatt første gang jeg så den, og da var jeg og TVen min mutters alene på rommet. Aldri i mitt liv kan jeg huske å ha hulket så mye til en film, og det sier egentlig sitt. Den gjorde veldig inntrykk, og jeg har sett den mange ganger etterpå!
6. The phantom of the opera - Et relativt nytt bekjentskap, egentlig, for jeg så ikke filmen før i sommer. Mamma hadde kjøpt filmen, og jeg var bare sånn halvveis interessert i å se den. Men så startet den, og jeg kan ikke huske å ha blitt så positivt overrasket over en film - noengang. Jeg så for meg opera og uforståelig språk, må vite!
7. Den lille havfrue - En av de første disneyfilmene jeg hadde, og den ligger høyt oppe på lista over mest sette filmer. Jeg har sikkert sett den mellom 15 og 20 ganger, og kan den utenat. Men likevel blir jeg aldri lei, og det kvalifiserer definitivt til en plass på lista mi!
Jeg kunne virkelig ha nevnt minst ti disneyfilmer i tillegg til disse to, men jeg måtte altså velge. Jeg synes egentlig dette er en ganske fin liste, jeg. Vet ikke om alle kan karakteriseres jentefilmer, men jeg lar det gå. Jeg glemte for øvrig å nevne Grease. Haha, der lurte jeg inn en til, gitt!
Jeg foretrekker å gå, jeg
Folk selger ting. Noen selger jakka si eller huset sitt, mens andre kjører på for å få solgt serviettsamlinger og gamle kassettspillere. I alle tilfeller er annonsene laget for å gi best mulig inntrykk av det som skal selges, og vi har alle sett annonser der gamle rønner har en ufravikelig tendens til å blir kalt "sjarmerende hus med sjel".
I dag, derimot, så jeg en annonse hvor selger tydeligvis er opptatt av å få fram sannheten en gang for alle. Det er ikke snakk om å spare på informasjonen, og tanken om at ærlighet varer lengst står tydligvis sterkt hos denne åpenhjertige bileieren.
For den hadde da noen av egenskapene en bil bør ha! Eller, hadde den det?
Alltid beredt - eller...?
Av en eller annen grunn har det gått bloggen hus forbi, men nå er det altså bare noen små uker til jeg vender nesen mot sydligere strøk i forbindelse med utenlandspraksis. Den niende februar forlater jeg vinter og norsk kultur til fordel for sol og praksis i Malaysia - et land som for meg er helt ukjent.
Det er nesten så jeg ikke tror det enda, selv om KLM allerede har forsynt seg med nærmere ti tusen fra kontoen min, førstehjelpsskrinet har kommet i kofferten, vaksinene er sprøytet inn og solfaktoren har kommet i hus. Det er vanskelig å se for seg sommer og 40 grader når man sitter i den våteste sørpa i Norge og plasker, og jeg tror kanskje ikke det går opp for meg før jeg dukker opp på vinterkalde Flesland med sommerklær.
Jeg gleder meg, men vet samtidig at vi sannsynligvis vil få store utfordringer i praksis. Det er en skole for barn med spesielle utfordringer og behov, og den er drevet på frivillig basis. Disse barna er ikke høyt prioritert hos myndighetene i landet, og er derfor på en måte heldige som har ildsjeler som står på for at de skal få et tilbud. Jeg sier "på en måte", for det at de har et tilbud vil på ingen måte si at de har et godt tilbud. Iallefall ikke hvis vi sammenligner det med tilsvarende tilbud her i Norge.
De mange barna har ulike diagnoser og utfordringer, og det fungerer slik at alle som ikke "passer inn" i den "vanlige" skolen kommer til denne skolen. Det blir tydelig allerede her, når "passer inn" og "vanlig skole" dukker opp i vokabularet, at vi er langt borte fra Norge - og det vil bli spesielt å komme inn med norske verdier og holdninger i en skole hvor de ligger mange tiår bak oss i forhold til inkludering og tanken om likeverd.
Ildsjelene som driver skolen, har en tankegang som er mer lik vår. Det er altså ikke der det skorter - det er de som er ansatt på skolen som visstnok ikke er like engasjerte. Det finnes unntak - men stort sett er det eneste de gjør om dagene å få barna til å telle til ti. Som snart ferdig utdannet lærer i Norge, er det vanskelig å ta innover seg at det er slik det fungerer i andre land. Jeg føler meg maktesløs når jeg på forhånd vet at jeg bare skal ha praksis i fire uker og sannsynligvis ikke får endret på noe. Dette er deres kultur, og slik vil det bli helt til holdningene og verdiene i deres kultur endres. Det vil ta mange år, og vi vet at det vil være enormt ærekrenkende for lærerene dersom vi prøver å påpeke noe i forhold til deres undervisning og metoder. Vi skal også forholde oss normalt dersom vi blir vitne til "lettere" fysisk avstraffelse. Det blir tøft - men du verden så mye vi kommer til å lære.
Jeg er likevel glad for å faktisk få være der i fire uker for å se, kjenne og føle på forholdene og kulturen. Vi får ta med barna på ulike ting dersom vi ønsker det, og det skal vi få gjort så mye vi kan! I tillegg kan vi fokusere litt på motorisk trening - her er barna ekstremt understimulerte. Jeg har med balanseball i kofferten, og i kroppsøving valgfag har vi lært oss gode motoriske øvelser. Vi får forhåpentligvis bruke nærmiljøet i aktiviseringen, og forhåpentligvis også ta barna med på ting de aldri før har opplevd. Samtidig håper jeg at vi får god dialog med lærerne slik at de kanskje kan bli inspirert til å fortsette med det motoriske arbeidet. Jeg vet det er et vel ambisiøst mål, men sannsynligvis har de aldri fått lære seg om barns utvikling. Da er det straks mer forståelig at de ikke klarer å stimulere elevene som er på skolen.
Jeg har alt det materielle klart, og alle de viktige papirene har kommet i samme mappe.
Likevel sitter jeg igjen med ett spørsmål. Er det mulig å forberede seg til en slik tur - sånn egentlig?
NB: Vi kommer til å lage reiseblogg, og jeg skal legge ut linken her på Tanker og Sånt!
Jeg snakket mest sant, altså!
Jeg glemte nesten å ta en oppsummering av løgn-posten, og sånt kan vi ikke ha noe av! Jeg vil få fram sannheten, må vite!
Jeg har en fortid som kombinert kattejeger og -piner.
Helt rett, men med visse modifikasjoner. Som jeg fortalte i en kommentar, så har søskenbarnet mitt hatt en god håndfull med katter vandrende rundt i huset - noe jeg synes var stor stas i mine yngre dager. Ikke det at jeg misliker dem nå, men jeg gikk liksom litt mer inn for å menge meg med dem da jeg var lita. "Å menge seg med" vil i denne sammenhengen si "springe etter" eller "kaste seg etter" - alt ettersom. Jeg prøvde å få tak i halen, da dette var den mest håndfaste kroppsdelen på hele dyret. Kattene hylte da jeg fikk tak i den, og jeg trodde det betydde at de var fornøyd. Så feil kan man ta.
I forhold til kattepine-begrepet, må jeg innrømme at jeg har satt ting litt på spissen. Det var jo ikke slik at jeg lekte lege eller frisør med kattene - jeg bare synes det var så vanvittig gøy å ta kattungene i nakkeskinnet slik at høyre bein og høyre arm gjorde svingbevegelser samtidig som katten laget lyder og grimaser. Jeg tror ikke den likte det, selv om det ikke var vondt. Jeg velger iallefall å tro at det var smertefritt.
Altså: SANT
Jeg var på kretslaget i fotball
Jess, i mine yngre (høh) dager, så var jeg å finne på Møre og Romsdals kretslag for jenter 16 år. Det var litt gøy, og litt rart. Jeg kjente få, og synes det var vanskelig å yte mitt beste når jeg verken kjente medspillere eller trenere særlig godt. Men å få brev i posten hvor det stod at jeg var plukket ut som én av femten eller noe - det var utrolig gøy!
Altså: SANT
Jeg har løpt sekstimeteren på under 8,0
Haha, der var dere dyktige! Mulig jeg er dårlig til å lyge også da, selvsagt, men likevel. Jeg synes dere fortjener en verbal rose, Hanne og 27-åringen! Da jeg var mindre trodde jeg ikke at jeg var rask, men så var det en gymlærer som, ved å ta meg ut til en eller annen skoleturnering, gjorde meg oppmerksom på at jeg faktisk var en liten kjappis. Jeg sprang på 8,6 på ungdomsskolen og VGS, men tviler på at jeg ville opprettholdt denne rekorden i dag!
Altså: Jag är en løgnaktig flicka!
Jeg har tidligere uttalt at: "Fravær av sjokkis senker livskvaliteten min!"
Jess, for noen år siden laget jeg en godterideal med mamma som gikk ut på at godteri var forbeholdt bursdager og andre god-dager i året. Det var jeg som insisterte på å kjøre denne dealen, da jeg var relativt avhengig av søtsaker.
Etter et par dager, så meldte derimot søtsuget seg for fulle mugger. Jeg kan ikke huske å ha vært så rastløs på grunn av mangel på sjokolade, og utbrøt dermed overnevnte kommentar meget alvorlig. Men jeg klarte å holde meg - og premien ble innkassert ved sommerferiens start!
Altså: SANT
Avsluttet dansekarrière grunnet ufrivillig promping på første trening
Eh, jaa. Jeg kjente ingen, visste ikke helt om jeg likte meg så godt der, og hadde en relativt rar følelse hele treningen. Når avslutningssalutten så åpenbarte seg, så var det ingen tvil mer. Det var nemlig ingen som trodde meg da jeg pekte på sidejenta i et desperat forsøk på å utelukke min egen skyld.
Og når det kom til stykket, så gjorde det ikke så mye at det hele fikk en brå og eksplosiv slutt.
Altså: SANT
I et svakt øyeblikk, hadde jeg lyst til å begynne i korps da jeg var lita
Wæææ, det er faktisk sant det også! Jeg var slik at jeg tente noe så vanvittig på idéene jeg fikk, og etter et besøk fra et eller annet korps som ville verve medlemmer fra skolen, var jeg solgt. Det skulle egentlig ikke så mye til å få meg med på ting heller, så det kan kanskje ha noe med saken å gjøre.
Jeg leste brosjyren, bestemte meg for at jeg skulle begynne med kornett (?!), og leverte søknadsskjemaet til mamma og pappa. De ba meg heldigvis tenke meg om før jeg meldte meg inn, og etter noen dager så hadde jeg glemt det. Og takk for det!
Altså: SANT
Da er hjertet mitt lettet, og jeg kan begynne som normalt igjen. Det er så gøy med slike, altså!
Om å la frustrasjonen gå ut over rette vedkommende
Ettersom jeg nylig hadde kommet hjem fra fotballtrening, og derfor hadde ekstra stort behov for mat, gjorde jeg som rett var. Jeg tok ut frustrasjonen min på den eneste naturlige - den som virkelig fortjente et alvorsord etter oppførselen sin.
Ingen ringere enn brødet - selvfølgelig.
Drittbrød! Det går jo ikke an å spise noe som er så tørt og seigt på samme tid! Jeg klasket igjen brødboksen, og dette er ikke hverdagskost, da jeg ganske sjelden blir irritert. Det hjalp altså ikke denne gangen - her fikk altså brødet på pukkelen så det sang. JEG ER S U L T E N!, avsluttet jeg tydelig mot brødboksen, før jeg kjørte på med to epler på rappen - like mye for å demonstrere som å stagge sulten og energibehovet.
Jeg avsluttet kvelden med en appelsin, og gjorde det samtidig klart at et sånt drittbrød - det skulle aldri mer finne veien til MIN brødboks! (Men vi har skværet opp nå, altså...)
Fire (+ én) sannheter og én skrøne
Jeg har nemlig hatt så mye annet gøy å finne på, og da har jeg rett og slett endt opp med å neglisjere både bloggen, andre blogger, mail og andre ting som hører til i skjermverden.
Det har vært ganske fint! :)
Tilbake til dataskrift og blanke ar.. ehm, blank skjerm - Prinsesse Ragnhild har utfordret meg, og det synes jeg alltid er gøy!
Fire sannheter og én skrøne
Jeg har en fortid som kombinert kattejeger og -piner.
Jeg har vært på kretslaget i fotball
Jeg har løpt sekstimeteren på under 8,0 sek
Jeg har tidligere uttalt at fravær av sjokolade vil senke livskvaliteten min
Jeg sluttet på dansing etter å ha vært der én gang, på grunn av at jeg i et stille øyeblikk dessverre slapp ut en promp. Det var overhodet ikke et viljestyrt ønske fra mitt hold - noe som også førte til at jeg lo og pekte på sidekvinnen.
I et svakt øyeblikk hadde jeg umåtelig lyst til å begynne i korps da jeg var lita.
Ops, det ble én for mye. Gjetter dere hvilken som er feil? Jeg lurer egentlig på hvor god 27-åringen er til å skrøne, så jeg kaster tastaturet nordover for å finne det ut!
Edit: Jeg endret dem litt, jeg :p
Pepperkakefasit
Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen: folk slutter aldri å imponere. I dette tilfellet var det vi som gjorde det, og skryt er ikke undervurdert. Pepperkakehusselvtillitten er nemlig på topp nå, og det er nesten så jeg ikke tør tenke på hvilket prosjekt vi kommer til å satse på neste år. Vi må jo overgå oss selv! (Kjenner at jeg legger lista høyt nå)
Uansett - vinnerne er kåret, og de første som nevnte navnet på bygningen vi laget er ERLEND OG EMILIE! Dere kan vente dere premie når jeg omsider kommer hjem til jul! :) Svaret var selvsagt Lykjbakkan, og for uinnvidde kan jeg si at dette er hytta vår! På dataen fant jeg ikke bilde fra samme vinkel som pepperkakehusbildene, men dog:
= 
= 
Takk for all deltakelse og skryt og sånt. Det varmer, altså!
For et smakfullt hus!
Det aller første huset vi laget, dukket opp jula 2004, men det har tatt plass i den type minnebok som man plasserer innerst i kroken på mørkeloftet. Vil du likevel, mot all fornuft, se den ferdige pakkeløsningen av et hus - så finnes den nevnte kroken på mørkeloftet her.
I fjor, derimot, våknet arkitekten av en samboer opp, og han imponerte (iallefall meg) da han designet vårt eget pepperkakehus. Jeg er fortsatt meget stolt over dette eminente byggverket, og dette har tatt plass på en litt triveligere og mer åpenlys plass - nemlig her!
Men - og nå skulle det ha kommet en trommevirvel, nasjonalsang og O' helga natt på én og samme gang - er det tid for å avsløre årets herlighet. Jeg beklager overfor dere som ikke har kjennskap til meg sånn på privaten, for det er stor sannsynlighet for at dere slettes ikke synes dette byggverket skiller seg så veldig mye fra andre pepperkakehus. Dette er fordi dere dessverre ikke har sett originalen. Dette skal likevel utarte seg som en konkurranse, og jeg ber alle om å delta, selv om det for enkelte kan synes som en umulig oppgave. Det finnes en fasit, og den skal dere få etterhvert!
Og til dere som kjenner meg - dere BØR klare denne. Hvis ikke blir jeg skuffet. Jeg fryder meg over å legge press på dere!
Peter er med på det meste - også bakingen!
Her har ikke snøen dalet ned i skjul enda - bare på taket og sånt.
Et situasjonsbilde fra "husets" stadionanlegg.
Et flyfoto må man alltid ha med! Se der - snøen har lavet ned også, gitt!
Jess, folkens, nå er det bare å komme med forslag til hva vi to luringer har kommet på i år. Flotte kommentarer (skryt og sånt) bes skrives inn frivillig under tvang. På forhånd takk! :D
Om å treffe en nerve
Jeg ser og hører en del reklamer i løpet av en dag, og enkelte av disse har, absurd nok, evnen til å framkalle følelser av ymse slag. Reklamen som baserer seg på gullfisken Doffens endelige avskjed, for eksempel, bringer fram smilet. Coca-cola sin julereklame, spekket med lys og varme, er en sikker vinner når det gjelder å lokke fra julestemningen. Og når reklamen for brunost dukker opp på ruta mi, rører det ved den nostalgiske nerven i meg - garantert helt i tråd med det skaperne ønsket da de fylte de tyve tilmålte sekundene.
Men enkelte ganger, når sjalusidramaet på ICA-butikken har lagt seg og skeptikeren som tilbringer uvanlig mye tid på posten har pakket snippvesken sin og gått hjem, dukker de mindre heldige reklamene opp. De som irriterer - enten med en forferdelig sang i bakgrunn eller billige poenger. Eller som i følgende reklame, hvor hensikten blir overskygget av dårlig språkbruk. Jeg er klar over at skriftlige ytringer bør være så korte og konsise som mulig for å få fram poenget i slagordet, men jeg synes likevel følgende tekst blir merkelig både muntlig og skriftlig:
- Lever metallemballasje samme sted (..stillhet..) du leverer glass!
Det mangler da vitterlig et ord for at denne setningen skal bli fullstendig? Det som nå har skjedd, er altså at denne reklamen har truffet et punkt i meg. Og selv om det ikke er den positive følelsesnerven de har truffet, har de sannsynligvis oppnådd nøyaktig det de ville - kun ved at de har sikret seg oppmerksomheten min.
Radioproduksjon med forbedringspotsensiale
Jeg har nevnt den forhistoriske kassettspilleren min ved flere anledninger, og det er selvsagt ikke uten grunn. Makan til velbrukt og elsket innretning er nemlig vanskelig å finne - selv om nintendoen kom som en truende konkurrent når puddelhåret så smått begynte å legge seg tidlig på nittitallet.
Det var spesielt én funksjon jeg foretrakk på nevnte spiller, og antall tekniske mekanismer tatt i betraktning, skulle det strengt tatt ikke særlig mye til for å tituleres favorittfunksjon. Valget stod nemlig mellom skurrete radio, kassettavspilling og opptaksfunksjon, og da finnes det ingen tvil om at sistnevnte tok en enkel innersving på de to andre. Jeg kunne simpelthen ikke få nok av å ta opp min egen - og andres - forvrengte radiostemme.
Jeg laget små konsepter for opptak. Vi snakker ikke konsepter som radioprogram eller nyhetssending - her i gården var det for eksempel om å gjøre å kjøre opptak helt til vi glemte at kassetten tok opp det vi sa. Poenget var at vi i ettertid skulle høre på oss selv og le av det vi hadde sagt når vi ikke lenger husket at kassetten rullet og gikk. Det endte selvsagt med en halv kassett med tilgjort småprat fra to jenter som trodde de kunne glemme at spilleren stod på opptak. Her snakker vi kvalitet!
Et annet konsept gikk ut på å lure folk til å komme så nært spilleren som mulig, mens kassetten oppmerksomt fanget uvitende stemmer på båndet. Ganske likt førstnevnte konsept, egentlig, bortsett fra at det i disse tilfellene faktisk var folk uten den ringeste anelse om hva som foregikk som ble sugd inn i den sølvgrå firkanten. Dette var nok det mest vellykkede konseptet mitt - og det beskriver ikke akkurat kvaliteten på sistnevnte.
Én gang lærte jeg ei venninne Prima Vera- klassikeren "Jeg har en vind" på direkten. Det er kanskje en av de desidert kuleste klippene jeg noensinne klarte å lage.
Stemning
Ti ting som får meg i julestemning
1. Å skrive ønskeliste, planlegge julegaveinnkjøp og lage julekort (forberedelsesfasen). Jeg begynner alltid relativt tidlig med først- og sistnevnte, og punktet i midten kommer alltid sigende av seg selv når det nærmer seg desember. I denne fasen ligger fortsatt hele jula foran oss, og det liker jeg å tenke på. Det er når desember dukker opp at tiden virkelig begynner å skyte fart!
2. Å høre på julemusikk og tenne røkelse, samtidig som jeg spretter en mandarin med bare tennene og drikker julebrus. Det er ikke til å stikke under en stol at julestemningen ofte ligger mye i det vi putter i munnen. Jeg må forresten ikke glemme julesjokoladene som er formet som figurer. Ikke de med fyll i, men de uten. Helt fantastisk!
3. Å åpne ulike kalendere på morgenen - særlig gavekalenderen! Så lenge jeg kan huske, har mamma laget gavekalender til meg og Brore, og den består den dag i dag! I tillegg har vi videreført gavekalender-tradisjonen her i Bergen. Fantastisk! Andre kalendere verdt å nevne: Skomakergata, The julekalender (i år kjører vi én epispde på DVD hver dag) og juleflaxkalender.
4. Å kjøpe julegaver. Herunder må også julegavepakkingen nevnes - alle gavene blir nemlig pakket inn et par dager før jul. Da er det julemusikk, gaver, papir og julekort i skjønn forening på stua, og på dette tidspunktet har all julepynten kommet på plass.
5. Å bake kakemenn, lage pepperkakehus og mekke hjemmelaget marsipan. Sistnevnte har vi ikke fått gjort på noen år, men i år satser jeg og mamma på å gjenta suksessen!
6. Å jobbe på butikken før jul! Vi pakker gaver, pakker gaver, pakker gaver og prater med glade folk hele tiden - det er en helt herlig stemning!
7. Å pynte til jul i hele huset. Vi har en spesiell nisse med grøt som sitter på peiskanten, og jeg husker at denne symboliserte lille juleaften like sterkt som juletreet da jeg var lita. Det er noe helt spesielt da pappa kommer inn med det perfekte treet som han alltid leter hele Nordmøre rundt etter. Og da lysene skal på, er det jeg som holder esken og klipser ut et lys av gangen!
8. Å nei, jeg begynner å nærme meg slutten! Men altså. Pinnekjøtt! Jeg kan ikke komme utenom den, for det ville ikke blitt ordentlig jul uten. Pinnekjøtt med kålrabistappe, poteter, pølser og kun de kjøttstykkene med mye kjøtt på. Mmmm!
9. Å se adventsstaker i alle vinduene når vi går oss tur. Gjerne når det er snø på bakken og fra himmelen, og den spesielle lukta av vedfyring liggende i den kalde lufta. Nydelig!
10. Å våkne tidlig for å se på Snikker Andersen sammen med pappa på julaften, åpne strømpa og klemme på pakkene under treet. Se folk gå med pakker mellom husene, kjenne lukten av pinnekjøtt begynne å sive fra kjøkkenet, og se Tre nøtter til askepott, Reisen til julestjernen, Disneytimen og Sølvguttene. Da er julaften et faktum, og da trenger jeg ikke en gang nevne stemningen som senker seg!
Jeg innser at jeg har fått med langt mer enn de opprinnelige ti, men jeg fikk iallefall snevret det inn til riktig antall punkter. Jeg vil høre hva som får andre i julestemning også! Mariann, Ragnhild, Lin og Dyveke - tar dere utfordringen?